Grensesetting

Spalte fra Fevennen november 2006, God helg billaget.

Grensesetting – eller å si nei på en OK måte

Min forrige spalte om foreldre og barn handlet om viktigheten av å rose barn, og voksne for den saks skyld. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at den kjente danske foreldrerådgiveren Jesper Juul i Aftenposten 3. november hevder at ros gjør barn overfladiske og egoistiske. Jeg tror slike innspill er egnet til å skape usikkerhet. Det er min erfaring at vi foreldre bruker for lite ros heller enn for mye. Barn har godt av masse ros. Barn tåler masse ros. Barn vokser på ros. Konkret ros gitt på en oppriktig måte har ingen kjente bivirkninger. Nok om det. I dag skal det handle om grensesetting, på mange måter motparten til ros.

Jeg er ikke særlig begeistret for ordet grensesetting, men har aldri klart å finne noen god erstatning. Det er lett å tenke begrensning og makt når man hører ordet. Det er noe gammelmodig over grensesetting. I noen miljøer har grensesetting vært et skjellsord, fordi man mener barn, eller voksne, bør utfolde seg fritt og kreativt. Jeg mener grensesetting er noe av det mest spennende og utfordrende i barneoppdragelsen. Effektiv grensesetting er en gave til foreldre. Å klare å si nei uten å ende opp i maktkamper. Å hjelpe sine barn til å få bedre selvkontroll uten selv å bli sur og sint.

Se for deg følgende situasjoner. Når tre år gamle Anne biter og lugger deg. Når fem år gamle Anders får et raserianfall i butikken fordi han ikke får nettopp den isen han vil ha, den største. Når Pernille på sju år erter og kaller nabojenta for dumming. Eller når Petter på 10 tar en femtilapp som ligger på bordet i stua, og kjøper godterier for den. Hva gjør du da? En fire - femåring har ikke forutsetninger for å fatte hvorfor han ikke kan få den største isen. Han trenger å lære at man ikke alltid får det man vil ha akkurat nå. En tiåring vet at det er galt å stjele, men skjønner ikke alltid rekkevidden av sine handlinger.

Grensesetting handler om mer enn stopping og avgrensning. Når barn tester grensene våre, handler det også om utforskning. Små barn mangler den innebygde erfaringen som trengs for å skjønne hvorfor det får et nei eller hvorfor det må gjøre ferdig en ting av gangen. Barn handler for å skaffe seg nye erfaringer. Inntil de har fått ny erfaring bruker de det repertoaret de har til å møte utfordringer, gamle som nye. Derfor er grensesetting læring. Vi bruker våre grenser til å lære barna forskjellen på rett og galt, mitt og ditt, sannhet og løgn. Barn trenger å slipes til slik flotte diamantemner må! Denne slipeprosessen er først og fremst foreldrenes jobb. Diamantsliping krever gode verktøy, tålmodighet og en stødig kjærlig hånd. Foreldrene er barnas beste lærere fordi de er så glade i barna, og fordi ingen kjenner barna bedre enn dem. Foreldre skaper et godt læringsmiljø ved å være tydelige, konsekvente og vennlige. Når barna forstår hva vi mener, ser at vi mener det samme fra dag til dag, og at vi samtidig ivaretar deres følelser på en god måte, har de et godt læringsmiljø. Selv om det stormer og blir konflikter, tenk på at du skal være tydelig, konsekvent og vennlig.

Jeg pleier å si at det er to grøfter å falle i når det gjelder grensesetting. Autoritetsgrøfta og grenseløshetsgrøfta. I autoritetsgrøfta er det høyt volum både hos voksne og barn. Noen bruker makt, trusler og lange straffer for å oppnå lydighet. Barna lærer at man må herde seg og at bruk av makt er vanlig. Noen barn trekker seg tilbake for å beskytte seg. Andre fylles av hevntanker. I grøfta uten grenser får barna slåss og gjøre som de vil uten at foreldrene evner å gripe inn. Barna har høyt volum, mens foreldrene er utydelige. Barna får altfor tidlig ansvar. Vårt ideal er ikke i disse grøftene, men midt på veien.

 Hvis jeg skulle gi foreldre et godt råd som grensesettere, var det å øve seg i å være konsekvente. Å være konsekvent betyr at man håndhever grenser på samme måte over tid, og opptrer rimelig likt fra dag til dag. Barn liker forutsigbarhet. Konsekvente foreldre skaper trygge barn. De vet hva de kan forvente seg. Barn blir usikre på grensene når ting ikke er forutsigbare. Når barnet får kjeft for å lage rot i stua den ene dagen, mens ingenting skjer neste dag, blir hun usikker. Hvis man er to foreldre og er uenige om hvor grensene skal gå og hvordan de skal håndheves, er også vanskelig for barn. Hva skal barnet tro når far blir sint fordi hun har ødelagt en leke, mens mor trøster henne og vil kjøpe ny? Det beste er å samarbeide når man er to. Samarbeid skapes best når dere blir enige om hovedlinjene i barneoppdragelsen. Ta dere tid til å diskutere synspunkter. Lag en plan for grensesetting. Bli enige om hva dere aksepterer og hva dere ikke aksepterer av barnets oppførsel. Gi hverandre tilbakemeldinger underveis. En god regel er å stå sammen når det blir konflikter. Hvis du som mor må grensesette sønnen din, står du ufattelig mye sterkere hvis far stiller seg ved din side for å understreke at han støtter deg.

Neste gang vil jeg avlive noen myter om grensesetting. Jeg vil fortelle om hvorfor det virker så dårlig å snakke barn til fornuft, hvor dårlig sinne virker i grensesetting, hvorfor små konsekvenser virker bedre enn store, og at grensesetting av barn ikke er hevn. Jeg tenkte også å fortelle litt om den enkleste og mest effektive formen for grensesetting. Hvilken det er får du se om fire uker.