Er det galt å rose barn? Kommentar til Jesper Juul

Han skriver bl.a. at noen fagfolk fortsatt tror at ros styrker selvfølelsen og at ros er en form for karakter som deles ut av den som eier sannheten. Videre at rosen virker best når den formidles av andre enn foreldrene. Rosen stimulerer ikke barnets selvfølelse, i høyden deres ego. Gjennom to spalter tar Juul oss med på en springende belysning av rosens bakside, med en rekke påstander som virker løsrevne og lite underbygde.

Hva er egentlig ros? Slik vi ser det, er ros en verbal anerkjennelse eller oppmuntring. Hensikten med ros er mange. Å gi barnet trygghet og forutsigbarhet, tro på egne ferdigheter og for å fremme læring. Systematisk bruk av ros og oppmuntring fra foreldrene hjelper barnet å gjøre mer av det som forventes av det. Rosen fungerer som en veiledning for å få barnet til å velge riktig retning. Dessuten er ros nesten alltid hyggelig å motta for barn. Vi kan si oss enig i Juuls påstander om at det vesentlige er hvordan ros formidles.

Det vi synes er tankevekkende, er at spaltisten sprer usikkerhet om ros. Både som foreldre og fagfolk med stor interesse for nyere barne- og utviklingspsykologi blir vi forvirret av slike innspill. Hva er så farlig med ros? Når ble det galt å rose barn? Hvorfor sette søkelyset der? Problemet er snarere motsatt, nemlig at vi voksne i perioder ofte gir barn for lite ros og tilbakemeldinger og for mange negative tilbakemeldinger. Vi må sette ros inn i en større sammenheng. Hvordan ros (og kritikk) virker kommer mest an på den relasjonen og ”historien” som er bygget opp mellom barn og foreldre over tid.

Få foreldre roser på autopilot. Vi trenger ikke å være kirurgisk presise for å rose på en god måte! Juul foreslår at en bør rose slik: ”Jeg elsker å se rommet dit slikt. Da føler jeg at vår familie klarer seg godt. Takk for hjelpen!” Dette høres ut som terapi på hjemmebane og høres kunstig ut. Det er vel ikke barnets ansvar å få familien til å klare seg godt? Hvorfor gjøre det så komplisert? Vår oppfordring er: Ros spontant når du vil anerkjenne barnets handlinger og væremåte. Du trenger heldigvis ikke å være teoretisk skolert for å gjøre det. Barnet klarer å trekke ut det beste av rosen når du mener det og når du knytter rosen til konkrete handlinger og væremåter hos barnet. Bruk bestemors lov! Fang barnet i å gjøre noe bra, og understrek hva som var bra. Hvis barnet har ryddet rommet, kan den enkelte mor eller far finne ord som passer best. ”Fint at du ryddet! Bra! Skal si du har gjort en kjempejobb! Nå var det jammen blitt fint og ryddig her! Så flink du var til å rydde!” Det trenger ikke være perfekt. Du finner alltid noe å oppmuntre.

Ros virker best som ferskvare rett etter at barnet har gjort det som er bra og det du ønsker mer av. Det er lettere for barnet å relatere oppmuntringen til handlingen da. Hvis vi skal bli teoretiske, kan vi si at ros fungerer som en forsterker; dvs at det øker sannsynligheten for at barnet vil rydde neste gang. Er det foreldrenes jobb å coache barnet i en slik prosess? Selvfølgelig er det det. Det er noe av jobben til foreldre; å hjelpe barnet til rette og ta ansvar. Ros har få kjente bivirkninger. Ros virker særlig godt når de som kjenner barnet roser ham eller henne. Barn blir ofte mer egoistiske og selvopptatte av å få for lite ros og ikke bli sett. Er dette mangelvare kan barn starte med å rose seg på en skrytete måte som kan irritere andre barn. Mangel på innlevelse (empati) i barnets følelser er et større problem hos oss foreldre enn at vi er for rause med ros.

Hva mener Juul med at ”Ros er en karakter som deles ut av den som kjenner sannheten”? Foreldre har jo vanligvis mer erfaring og kompetanse enn barn og de bør oppfordres til å veilede barnet i de retningene som de mener er gode for barnet. Det er et foreldreansvar å overføre gode normer og oppførsel til barnet. Å bruke definisjonsmakt om dette blir å sette det hele på hodet. Definisjonsmakt er mer relevant som advarsel når det gjelder å argumentere mot barns følelser eller å stemple henne som dumt, idiotisk eller dustete. Oppdragelse handler om gjøre barn sosiale og selvstendige. Da trenger de voksne veiledere som holder opp noen trafikkskilt og kjøreregler som gjelder. Skulle bare mangle. Dialog! – Ja!  Likeverd! – Ja!  Men voksne har forskjellige roller, erfaring og ansvar.

Det gode buskap er at ros styrker selvfølelsen. Selvfølelse er den indre opplevelse av vår egenverdi og mestringsevne.

•  Det første handler om hvem vi sier til oss selv at vi er
•  Det andre handler om hva vi sier til oss selv at vi kan.

Når vi sier til femåringen at han ”er en knakende fin gutt å være sammen med” så styrker vi den delen av selvfølelsen som bygger opp hans egenverdi og identitet. Når vi sier til veslejenta: ”Tenk at du klarte å bære hele den store bæreposen alene” styrker vi hennes tro på egne ferdigheter. Barn trenger både slike være- og gjøre budskap i sin selvutvikling!

Ytre tilbakemeldinger fra foreldre skaper i seg selv ikke avhengighet. Det er en del av livsgrunnlaget å forholde seg til omverdenen. Vi er sosiale mennesker. Vi lever alle i en sosial verden med tusenvis av positive og negative tilbakemeldinger. Barn foretrekker de positive tilbakemeldingene. De er aktive aktører i dette spillet. Ytre tilbakemeldinger kan selvsagt bygges inn i barnet som indre psykologiske bærbare veivisere som de bruke på egenhånd.

Diskusjonen kan kanskje heller gå på hva vi bør oppmuntre eller rose. Å bare rose barnet for å være flink fremmer ikke barnets sosialisering. Vi må i tillegg oppmuntre det til å dele med andre, være oppmerksom på andre, mestre nye ferdigheter, oppdage verden, oppdage og følge regler og så videre. Ved å sette ord på dette, forteller vi barnet hva vi ser. Vi speiler barnets atferd og gjør det lettere for barnet å ta stegene videre. Ros får fart på denne prosessen. Så foreldre; tenk heller gjennom hva dere ønsker å gi utviklingsstøtte til hos barnet. Det er en viktigere oppgave enn å gruble over om ros er galt. Og husk, man skjemmer bort barn med ting, men ikke med ros!