Barn som ikke gjør lekser

Pål var tolv år og strevde litt på skolen. Han likte å leke og å spille dataspill, men når det kom til skolearbeid stoppet det opp. Han nektet å gjøre leksene, og fant stadig på unnskyldninger. Pål kunne gjerne svare: jada, skal gjøre dem snart!, når mamma eller pappa maste på ham. Og de maste, mer og mer. Nå må du sette deg med leksene, Pål! Hva skal det bli av deg, gutt? Alle må gjøre lekser, og læreren din har sagt at du må jobbe ekstra for å følge med. Du tenker bare på data, det er kun spilling som står i hue på deg! Det kunne bli ganske utrivelig der hjemme, med mye bråk og støy. Jo mer foreldrene maste, jo mer strittet Pål i mot. Når han til slutt satte seg med leksene, jobbet han sent. Han spurte mye om hjelp. Om hvordan ord staves, og hva svaret på mattestykket skulle bli. Foreldrene hjalp til, men det ble mye roping fra vaskerom og kjøkken. Når de satt seg ned sammen med Pål ble det lett en irritabel stemning.

Foreldrene til Pål var bekymret for at han skulle bli hengende etter på skolen, og merket at guttens motvilje mot skolearbeid økte. De syntes han hadde mye lekser, og hadde bedt læreren dele opp leksene i uke arbeidsplanen til passe daglige lekser. Dette hadde læreren gjort et par ganger, men så skled det ut. Samtidig var de oppmerksomme på at deres egen frustrasjon økte, og at de stadig kom inn i negative sirkler med gutten. Hvordan kunne de få til å mase mindre på Pål, og samtidig få ham til å gjøre leksene. Og hvordan kunne de hjelpe ham til å jobbe mer med leksene og få bedre selvtillit. Det var det de spurte meg om.

Jeg fortalte foreldrene at barn som følges opp i forhold til skolearbeidet gjør det bedre på skolen enn barn som overlates til seg selv. Lekser kan være ganske kjedelig for barn, særlig hvis de blir uoverkommelige. Når barn sliter med leksene er det ofte fordi de ikke får dem til, oppgaven virker uendelig stor, eller fordi de egentlig har lyst til å gjøre ting som er mer motiverende. For Pål lokket dataen mest. Han kunne sitte timevis og spille WOW.

Pål trengte fastere struktur, foreldrene måtte snu mas og feilleting til ros og suksessleting, og gutten trengte ekstra motivasjon.

Struktur. Pål hadde en fast plass ved spisebordet hvor han gjorde leksene. Vi ble enige om at leksene skulle gjøres før middag, i den tiden foreldrene kom hjem fra jobb. Vi ble videre enige om at en times leksearbeid var nok, selv om lærer hadde antydet at Pål nok burde jobbe det dobbelte. Mor tok ansvar for å gå gjennom ukeplanen med Pål, og dele opp leksene i passelige daglige bolker. Hver mandag satt hun seg ned sammen med Pål og gjennomgikk uka. Hvis det var større oppgaver som å skrive en fortelling, kunne han med fordel skrive litt hver dag i stedet for å utsette hele jobben til siste frist. På denne måten fikk foreldrene oversikt over leksene, og unngikk det daglige maset om hva han hadde i lekser.

Pål glemte ofte å ta med bøker og arbeidsmateriale hjem fra skolen, og fikk av den grunn ikke gjort leksene. Nå ble det understreket at det var hans ansvar å huske å få med tingene hjem fra skolen.

Støtte og oppmuntring. Det hadde utviklet seg en masekultur med mye fokus på det som ikke var gjort eller det som var feil. Hjelpen han fikk var sporadisk og kunne virke belærende. Det vet du jo, vi har fortalt deg hvordan det ordet staves mange ganger før. Hvorfor spør du før du får tenkt deg om?  Særlig ille ble det for Pål når begge foreldrene satte i gang fra hver sin kant, gjerne på avstand, og bombarderte ham med velmenende råd og irritasjoner. Foreldrene fikk beskjed om å velge hvem som skulle hjelpe til. Den andre måtte holde seg unna. Dernest ble det gitt forbud mot mas, irritasjoner og negative uttalelser. Pål trengte det motsatte, oppmuntring for det han fikk til og hjelp når han sto fast.

Foreldrene fikk trening i å sitte litt med gutten, og ta seg tid. De skulle lytte til hva han spurte om, ikke buse ut med sine råd, men prøve å hjelpe ham til å finne løsningen selv. De skulle lete etter ting de kunne rose ham for. Det var påtakelig hvor stor forskjell det ble i klima ved at maset ble erstattet med støtte. Det ble slutt på fjernhjelpen, med roping av spørsmål og svar fra rom til rom. Det var lett å se at Pål likte ros. Den klarte du bra, der stavet du det ordet riktig, så bra du jobber! Konsentrasjonen ble bedre, og Pål jobbet bedre.

Motivasjon. Lekser er som skapt for systematisk belønning. Vi laget et lekseskjema med fire felter. Pål skulle ta med det han trengte hjem fra skolen, han skulle sette seg til rett tid og ta fram bøkene og plan, han skulle begynne å jobbe med leksene, og han skulle holde på en time. Pål fikk selv fikk i oppgave å krysse av for hver dag at oppgavene var utført. Fire kryss pr dag, 20 pr uke. Han fikk bonus for å jobbe ekstra tid. Skjemaet hang på veggen. Foreldrene skulle ikke mase om leksene, Pål måtte klare å komme i gang selv. Mor hadde ansvar for å se til at lekser var gjort og skjema var krysset av. Hun skulle rose ham for godt arbeid etter endt økt.

Vi laget et belønningssystem sammen med Pål, hvor han kunne veksle inn kryssene i belønninger. For hver uke ble antall kryss satt på en konto, og han kunne veksle inn eller spare. Det er lurt å kunne velge ulike belønninger. Pål ønsket seg merkelig nok ikke ekstra pc tid som belønning. Han ville gjøre ting sammen med foreldrene, som å spille monopol, ta en dagstur i slalåm bakken og gå i svømmehallen. Han kunne også tjene penger for kryssene. 20 kryss ga 25 kr, 40 kryss ga tur i slalåm bakken, 20 kryss ga monopolspill med familien, osv.

Det krever en del å vedlikeholde et slikt belønningssystem, av daglig oppfølging, ukentlige oppsummeringen og innvekslingen. Det er foreldrenes jobb. Den innsatsen var liten i forhold til gevinsten, en gutt som jobbet med leksene med bedre selvtillit.